Absolutt selvfølgelig

av Inger Kristin Haugsevje, 01/10/2008

Å være tilstede på Isadoras siste forestillingstriologi av og med barn og voksne for og med barn og voksne, er bemerkelsesverdig. Sammensetningen av utøvere på scenen virker ganske enkelt selvfølgelig! Det overrasker meg!

AV  SIDSEL PAPE

Jeg er danseviter og scenekunstkritiker, men sjelden har jeg sett danseforestillinger for og med barn og voksne. Riktig nok har jeg sett Isadora-prosjektet før, men bare fire forestillinger sommeren 2007. Som barnefri kvinne har jeg ikke daglig kontakt med barn. Så hvorfor virker det så selvfølgelig for meg å se Absolutt Virkelig? Det interesserer meg og det skal jeg komme tilbake til.

Jeg har blitt bedt om å beskrive hva som kommer over til meg som publikum i Absolutt Virkelig og hvilken verdi det har som scenisk kunst. Jeg skal i det følgende gjøre nedslag i, analysere og vurdere forestillingstriologien. Jeg vil også komme med noen betraktninger over hva slags scenisk kunst dette er og hva slags virkninger det kan ha i en sosiokulturell kontekst.

Kontekstualisering

Jeg føler meg inkludert i Absolutt Virkelig allerede fra før forestillingn begynner fordi kunstnerisk ansvarlige, Camilla Myhre og Caroline Wahlstøm Nesse, starter seansen med å lese et eget dikt om det å åpne seg for inntrykk. Deretter kontekstualiserer de begivenheten ved å fortelle publikum hva som skal skje og hvem vi skal følge gjennom rommene der det skal skje. De peker ut to dansere som går hånd i hånd. At de begge har rødt hår er minst like iøyenfallende som at de er et barn og en voksen. Dette paret viser seg å ha en lite aktiv, men ikke desto mindre svært signifikant rolle i Absolutt Virkelig. Forestillingen finner sted på Rom for Dans sine lokaler på Rodeløkka i Oslo høsten 2008. Lokalene er mest brukt som dansestudioer, men det er også en såkalt black box der forestillinger ofterer finner sted. Absolutt Virkelig er stedsspesifikk i den forstand at forestillingene er spesialtilpasset til de tre rommene den foregår i.

Scenografen, Olav Myrtvedt, har gått inn i arbeidet med det for øyet å gjøre det beste ut av hvert enkelt rom. Det er nødvendig, for to av dem er svært avlange og således vanskelig å jobbe med som sceniske rom. Absolutt Virkelig fremstår derfor som en reise gjennom tre rom som er preget av hver sine valører i kostymer og scenografi: Hvitt, svart og brun-beiget. Jeg bruker rommene som struktur for denne skriftlige kommentaren. Jeg vil ikke kommentere på musikken utover at den og dansen virker som likeverdige elementer og utvikles parallelt i stykket. Barna viser at de håndterer ny musikk i lek, på alvor og uten forbehold. Henrik Hellstenius er musikalsk leder.

Hvitt rom

Det første og hvite rommet er svakt belyst når vi kommer inn. Der står alle de 18 utøverne langs veggene hele rommet rundt. De har dyner trukket opp over skuldrene og hodene hvilende på puter på veggen. Danserne skifter stilling slik sovende gjør. Rommet virker som en hvit verden av søvn. Publikum får tegn til og setter seg på gulvet.

Etterhvert tenner danserne hodelykter, kommer ut i rommet og beveger seg mellom tilskuerne. De setter seg slik som tilskuerne sitter og speiler våre kropper. De ser oss rett inn i øynene og søker kontakt, uten at det virker påtrengende på meg. Dansere og tilskuere kommer slik helt nær hverandre. Vi blir på ett vis kjent og en slags fortrolighet oppstår som resten av forestillingen nyter godt og bærer preg av.

Tett på-estetikk

Utøverne i Absolutt Virkelig ser ut til å ha utviklet en slags bevegelses-estetikk preget av at danserne har hatt liten plass under prøver og/i forestillingslokalene. De har kanskje tatt i bruk og tatt for gitt at bevegelse er noe som skjer inni/mellom hver/andres personlige sfærer. Kroppslige grenser utfordres, både blant danserne og mellom dem og deres tilskuere. Estetikken tydeliggjør og utfordrer en ellers usynlig konvensjon av en høflig distanse mellom utøver og tilskuer.

Respekt for private grenser problematiseres av naturlige grunner sjelden på store scener. Nærheten til utøverne gir publikum i Absolutt Virkelig en egen og nærmest intim tilgang til danserne og dansen. Den empatiske kinestetiske effekten som all dans har på tilskuere, blir her tydelig merkbar. Å se andre bevege seg setter igang de samme hjernevinningene hos tilskueren som hos utøveren som danser. Med andre ord kan man faktisk snakke om ”å bli danset”. Å møte blikket til en dansende tett på seg i Absolutt Virkelig, gir en sterk fornemmelse for og med dansen.

Alle danserne er i bevegelse mye av tiden i det hvite rommet. Likevel virker ikke aktivitetsnivået overveldende. Jeg får frihet til å fokusere hvor det måtte passe meg og blikket kan hvile på en eller sveipe fra danser til danser. Jeg kjenner kriblingen av den kollektive kraften som reises i rommet og får følelsen av å duve med.

Svart rom

De to veiviserne setter seg i bevegelse og en svartkledd ungdom med bjeller skyver oss sakte men sikkert inn i det svarte rommet. De første vi møter er 36 unge musikere fra Barat Dues barneorkester. Det vrimler av dem. Noen sitter på høye krakker de ikke kan ha klatret opp på selv. Alle ser forventningsfulle og nysgjerrige rett på oss. Vi passerer midt mellom dem for å komme til tribunen der vi slår oss ned.

Den mørkeste delen av triologien Absolutt Virkelig finner sted i dette rommet. Stykket gir fortellende føringer i det at et avskjedsbrev leses høyt. Det svarte rommet åpner for forskjellige typer tolkning. Det inviterer kanskje først og fremst de eldste tilskuerne til å se flere familiekonstellasjoner utspille seg. Voksne tilskuere ser voksne dansere forestille foreldre til barn som danses av barn.

Scenen som peker seg ut er en ”mor” som får nok og danser rasende rundt i rommet med ”ungen” sin klamrende til beinet. Barnet ristes av og blir liggende på gulvet sammen med et yngre ”søsken” mens ”moren” tramper tett rundt dem. Hun virker ute av kontroll, men det er en kontrollert uforutsigbarhet hun utfører. Selv med evne til å vurdere danseferdigheter, blir jeg overbevist av spillet og engstelig for at hun skal tråkke feil.

En liten publikummer spør sin foresatte usikkert om barnet blir ødelagt, men får raskt svar om at det nok skal gå bra. Scenen er ikke ”barnevennlig” på den forskånende pedagogiske måten, men viser hvordan familielivet i virkeligheten som i Absolutt Virkelig, kan by på sterke følelser og stor dramatikk uten forklarende tillegg eller happy ending.

Spørsmålet er hva andre barn blant publikum leser ut av denne sekvensen uten fortolkende hjelp fra en voksen? Kanskje er denne scenen i Absolutt Virkelig mest for voksne. Barna må ”henge med” på sine premisser slik som i det virkelige livet.

Rom for dans

Tilskuerne i Absolutt Virkelig får speilet skyggesider av voksenlivet uten at det gjøres kompromisser for ”barns skyld”. For hvor hensynsfult er det å skåne barn mot det veldige livet, eller er det overhode mulig? At voksnes vonde vanskeligheter vises rett fram i Absolutt Virkelig, skaper en interessant stemning i rommet. De voksne trenger ikke forminske sin tilværelse for å beskytte barna. I Absolutt Virkelig er det plass til alt og alle.

Det utematiserte tabu og konstruerte skillet mellom barn og voksne, blir med dette vist fram og samtidig gjort til et ganske ufarlig ikke-tema. Stemningen som oppstår er generøs og gir rom: Rom for dansen mellom barn og voksen på scenen. Rom for ”dansen” mellom barn og voksen i publikum. Rom for dansen mellom barn og voksen i hver enkelt.

Absolutt Virkelig viser bokstavelig og overført rommet der bevegelsen og veksten mellom barn til voksen skjer. Det viser videre den stadige dansen mellom barnedelen og voksendelen som finnes i ethvert menneske. Det er et troverdig speil på det tidløse menneskelige. Derfor oppleves også forestillingens grunnpremiss for og med barn og voksne i alle aldere, så selvfølgelig.

Brun-beiget rom

Dansen i Absolutt Virkelig er bygget på de kunstnerisk ansvarliges valg i forhold til barn og voksnes bevegelsesmateriale. Å lage og gjøre sine egne bevegelser gir et fortrolig og personlig meningsforhold og -innhold til dansen. Dette tillater et levende og troverdig uttrykk hos hver enkelt danser. Et slikt valg av dansemakeri underbygger tematikken til Absolutt Virkelig. Dansen oppfattes som sann og direkte, slik som virkeligheten. Slik underbygges også estetikken av det selvfølgelige som kjennetegner Absolutt Virkelig.

I det brun-beige, veldig avlange rommet er absolutt alle utøverne på scenen i et musisk samarbeid med komponistene Else Olsen S og Kaare Dyvik Husby. Barneorkesteret står og spiller langs med og utgjør et bakteppe i det avlange rommet. Danserne framfører egne bevegelser i duetter og i en stor gruppe. De løper fra den ene kortveggen til den andre og forskyver ”vekten” i rommet. Igjen opptrer den duvende fornemmelsen i meg som får hele bygningen til å ”gynge” når danserne bølger over ”skipsdekket”.

De nesten 60 utøverne er bokstavelig og overført samstemt og det totale uttrykket trekker i samme retning. Det gir en ro som kort og godt imponerer, tatt i betraktning så mange på scenen med et aldersspenn fra 6 – 51 år.

Absolutt Virkelig bryter ikke bare ned det gjenstridige skillet mellom scene og sal med enkle og virkningsfulle grep. Det utematiserte tabu og barrieren mellom voksen og barn som langt sjeldnere problematiseres, blir også langt på vei løst opp. Danseparet som viser vei fra rom til rom, blir et symbol på Absolutt Virkelig sin overordnete kunstneriske idé: Den voksne leder barnet like mye som barnet fører den voksne gjennom forestillingen. De leier hverandre, de bytter på å føre og følge den andre. Absolutt Virkelig lykkes i å skape et likeverdig og liketil møte mellom barn og voksen i et forestillingsfelleskap som begge parter skaper sammen. Slik blir det selvfølgelig at barn og voksne både opptrer og opplever Absolutt Virkelig sammen.

Sidsel Pape er danseviter med nordisk mastergrad i dansevitenskap. Hun er danseanmelder i VG og freelance dansekritiker og kommentator. Hun virker som skribent og redaktør for Norske Dansekunstneres fagblad. Hun er også lektor i dans ved Høgskolen i Tromsø.

Del denne