Den kunstfaglige kompetansen i prosjekt Isadora

av Rom for Dans, 18/06/2010

Av Gunn Engelsrud, seksjonsleder for kroppsøving og pedagogikk, Norges Idrettshøyskole.

Den kunstfaglige kompetansen i prosjekt Isadora har et relasjonelt utgangspunkt og bygger på møte. Det betyr at dansekunstnerens og barnet/ungdommens kompetanse og kunnskap alltid vil være gjensidig avhengig av hverandre og hele tiden i bevegelse gjennom utforsking. Det å ta valg i kunstnerisk forstand baseres på dialog. Særlig viktig for dansekunstneren er det at både de og barna/ungdommen må kunne gi seg hen til det de gjør og like det. Dansekunstnerens kompetanse kommer først og fremst til uttrykk ved at de beveger seg sammen med barna/ungdommen. Gjennom samvær og deltagelse på gulvet får dansekunstneren samtidig overblikk. Slik sett skapes det gjennom dette tilfang av  mønstre, bilder, rom og temaer som gis finner kunstnerisk verdi gjennom videre bearbeidelse og finsliping. Her kommer dansekunstnerens faglige ståsted fram ved at de ut fra sine vurderinger avgjør hvordan arbeidet kan egne seg for å kommunisere med et større publikum.

Dermed blir det både dans med barn og unge, men i den hensikt å kommunisere med alle.

Prosjekt Isadora tar sitt utgangspunkt i at barna, ungdommen og de voksne forstås som utrykkende og erfarende subjekter, som bringer med seg sine historie og individualitet til denne spesifikke og kulturelle kontekst. At erfaringer og uttrykk barna/ ungdommen allerede gjør og har gis betydning og dansekunstneren interesserer seg for dette aspektet ved å skape dans. Ved å relatere seg til at utøverne allerede har bevegelser med intensjon og mening (ikke abstrakte og uttenkte), som uttrykker deres måte å være i verden. Det tas også hensyn til at både barn, ungdommen og voksne (de voksne mer enn barna, og de minste barna mindre enn de større) i ulik grad også har mer ferdiglagde bilder eller oppfatninger av hva dans er. Disse forestillingene brukes, og gjennom å bruke dem endres, brytes og utvikles dansen. Kopiering eller etterstrebelse av ferdige bilder et ikke et mål i Prosjekt Isadora, men vi bruker kulturens tilgjenglige bilder til brytning, utforskning og refleksjon. Kulturens bilder av dans inngår alltid i den enkeltes erfaring, og den enkelte får selv mulighet til å finne ut av hvordan de vil danse uten å bli presset inn i en form.  I Prosjekt Isadora gis barn og voksne et tilbud der de kan utforske sin ekspressive, perseptuelle kinestetiske/taktile følsomhet sammen med andre i fellesskap. Ved å  stimulere til å sette sin egenartethet i dansen inn i en slik sammenheng med andre barn og kunstnere i Prosjekt Isadora, så skapes nettopp kunstneriske uttrykk, fordi kunst i denne sammenhengen handler om å sette sine bevegelser på spill, risikere å ikke vite (ikke ha svar på forhånd og stole på prosessen med å være utforskende på gulvet sammen). Det betyr å benytte seg av den årelange tradisjonen med å se kunst som en erkjennelsesvei, som er forskjellig fra å se kunst som en vei til berømmelse og anerkjennelse.  Dans skal oppleves på og i kroppen, både av den som danser og av publikum.

Vi mennesker befinner oss i et paradoks gjennom å være både seende og synlige, vi kan berøre og bli berørt, vi er tilstede og kan reflektere over det, og videre reflektere over refleksjonen. Vi kommer ikke utenfor dette paradokset, men kan hvis det gis plass nettopp undersøke og bevege oss innenfor disse paradoksene og være undersøkende og undrende og la vår søken etter erfaring med dans omfavnes av paradokset. Ved det singulære perspektiv som den levde kroppen gir, er det alltid noe som glipper unna vår forståelse. Dette er samtidig det som gjør det å danse til en levende og uferdig erfaring, og det er ut fra denne forståelsen at ISADORA er et enestående prosjekt i norsk sammenheng

Del denne